Sandra was re-adopted by her biological mother in Costa Rica – "I have gotten my daughter back!"
Cristina Inez Zuñiga from Costa Rica is now Sandra Vanessa Borhaug's legal parent. Sandra was adopted from Costa Rica to Norway without her mother's consent or knowledge. Now, her mother has adopted her daughter back. This has never happened in Norway before.
"I have been very sad, and now I am just very happy to have gotten my daughter back."
So says Cristina Inez Zuñiga to Utrop over the phone from Costa Rica. Her daughter, Sandra Vanessa Borhaug, is also part of the conversation.
Cristina is Sandra's biological mother. Sandra came to Norway through an international adoption—without Cristina's consent. Sandra was around 20 months old when she arrived in Norway.
On February 20, Cristina received the decision: Bufetat (The Norwegian Directorate for Children, Youth and Family Affairs) has granted your application for adoption.
Historic
The fact that a biological parent re-adopts a child who was internationally adopted to Norway has never happened before. Legally, it is called an adult adoption, regardless of whether the parenthood is proven through a DNA test.
Consent from the adoptive parents is not required, but their statements are given weight. The adoptee must consent, and the process requires a thorough legal assessment by Bufetat.
Sandra's adoptive father agrees that it is best to sever all ties. Her adoptive mother is deceased. This is stated in documents that Utrop has seen.
Sandra says she had a very challenging upbringing and has not had contact with her adoptive parents since she was a young adult.
"I have long been looking for a solution to get out of this imposed relationship. Now I feel free," she says.
However, it took two years to overturn the adoption. Sandra, who is a lawyer herself, contacted Bufdir. There, she was told several times that there was no legal basis for this.
"Finally, I got in touch with a lawyer at the Ministry of Children and Families who said that the fact that the applicant is foreign was not an obstacle."
What followed was what Sandra describes as a very detailed and cumbersome process. Cristina also believes it took too long.
"This should have been decided much earlier. After all, I am Sandra's mother," she says.
Bufdir responds
The Directorate for Children, Youth and Family Affairs (Bufdir) responds to the criticism:
"We cannot comment on the dialogue with Bufetat and the Ministry. On a general basis, we can say it is true that in Norway, it is not possible to annul an adoption that was decided and carried out abroad. At the same time, it is possible to apply for an adult adoption in Norway as long as the person to be adopted lives in Norway, even if the person applying to adopt lives abroad—but the scope for this is very narrow."
Bufdir further explains the regulations regarding the reversal of adoptions at the end of the article.
Wanted fair-skinned infants without disabilities
Cristina lived in the neighborhood of El Rodeo in the small town of Vasquez de Coronado, about ten kilometers outside the capital, San José.
"The area was visited by strangers looking for children in known poor areas. I perceive them as 'child harvesters,'" Sandra says.
Cristina stood out because she had a European appearance. When these people saw her, they wanted contact.
"Fair-skinned infants without disabilities were the most in-demand for adoption."
Sandra points out that her mother was very fair, with light eyes and brown hair.
"She is much lighter than me," Sandra says.
Sandra is the youngest of three siblings. Her brother and sister have a different father. Cristina was unmarried, and neither of the fathers was particularly involved. They lived with Cristina's sister and her two children.
One day, while the sister was home alone with all the children, someone came and took Sandra and her two siblings. The two older cousins ran away.
The children first lived somewhere nearby before being moved to San José. Cristina eventually found out where they were, but she was not allowed in anywhere.
"After much back and forth, she was told that her children had been sent to Finland. No one said anything about Norway. She didn't know where Finland was either."
"She never signed anything?"
"No. In the documents in Norway, there is nothing about where we come from or who our mother was. The only thing listed is our surname," Sandra says.
"The family resemblance was striking"
When Sandra was 21, she went to Costa Rica to try to find her mother. This turned out not to be difficult.
Sandra had a vaccination card with a code. The authorities managed to link the code to a registry that showed Cristina's address. She then took a taxi and easily found where her mother lived.
"Did she know you were coming?"
"No, she knew nothing. But she had some premonitions or dreams," Sandra says.
She says the meeting was a beautiful experience, even though there is never any guarantee that such reunions go well.
"But it felt natural for us to form a good relationship."
It was also the first time Sandra saw someone who looked like her.
"The family resemblance was very easy to see," she says.
"Always a risk"
Sandra believes international adoption will be phased out because it is impossible to eliminate all risk.
"And the one who carries the risk is the child. You are also completely alone when you come to a new country," she says.
She points to research indicating that adoptees have a higher risk of ending up in the child welfare system.
"Many people experience a kind of cognitive short-circuit and think that coming to Norway is automatically in the child's best interest," Sandra says.
She believes that the adoption process must meet the same requirements as those set out in the Transparency Act of 2022. The law requires larger enterprises that sell goods and services to document risk assessments to ensure human rights are respected, both in Norway and abroad.
"When children are moved across continents, it must be documented that the child's human rights are being met."
She points out that the legal frameworks are established in the UN Convention on the Rights of the Child, where a thorough assessment of the child's best interests must be made.
"In a forced relocation of children from the South to the North, nothing less than zero risk should be accepted. This would require enormous resources from the state. Private entities cannot hold responsibility for the placement of children," Sandra says.
She believes adoptees should have the opportunity to apply for the annulment of their adoption.
"There should also be a compensation scheme based on certain criteria," Sandra says.
She emphasizes that she understands children need help.
"But we could instead help countries build up foster care systems and support them at a systemic level."
Sandra notes that there is still no political consensus on phasing out international adoption.
"The system is also driven by demand from couples who wish to adopt."
Cristina, Sandra, and human rights lawyer Ana Marcela Montanaro from Costa Rica have met with the investigative committee for international adoptions.
The investigative committee is now finalizing its work. The report from the two-year-long inquiry is expected to be ready in June.
The committee has already presented partial reports on Colombia and Ecuador. The committee directs criticism at Norwegian authorities and adoption organizations for a lack of oversight, concluding that adoptions from these countries have not been safe and secure enough. The report also highlights critical issues surrounding how money was handled.
Sandra points out that much of the problem is similar across several Latin American countries. She references an excerpt from a report following a trip the State Adoption Authority made to Latin America in 1988, which Utrop has gained access to.
Regarding Costa Rica, it states:
From PANI (Costa Rica's child welfare authorities), more applications from Norway were requested, while from the Norwegian side, it was pointed out that we have relatively few applicants who want children as old, or sibling groups as large, as those assigned from Costa Rica so far. The reasoning given was that Costa Rican families are prioritized, and they all want fair-skinned infants without disabilities. Director Villalobos became interested in the question of age and believed it should be possible to release younger children to foreign countries as well.
"What is common is that there has been a local contact person working with Norway who procured children based on demand," Sandra says.
In Costa Rica, a Norwegian woman married to a Costa Rican man served as the contact person and interpreter.
Could become a dual citizen
Cristina has been to Norway twice, and Sandra has been to Costa Rica many times. Sandra speaks decent Spanish, and it is constantly improving. They have good conversations.
Cristina will continue to live in Costa Rica, while Sandra will remain in Norway. She keeps her Norwegian citizenship but can also apply for Costa Rican citizenship.
"The decision must be presented to the Registro Civil (civil registry), and then the family affiliation can be changed. In principle, children are not supposed to be written out of the registry upon adoption abroad," Sandra says.
Sandra plans to contact media outlets in Costa Rica and hopes they will cover the case.
Sandra ble adoptert tilbake av biologisk mor i Costa Rica – jeg har fått datteren min tilbake!
Sandra ble adoptert fra Costa Rica til Norge uten morens samtykke og viten. Nå har moren adoptert datteren tilbake. Det har ikke skjedd i Norge tidligere.
«Jeg har vært veldig trist, og nå er jeg bare veldig glad for å ha fått datteren min tilbake.»
Det sier Cristina Inez Zuñiga til Utrop på telefon fra Costa Rica. Datteren hennes, Sandra Vanessa Borhaug, er også med i samtalen.
Cristina er Sandras biologiske mor. Sandra kom til Norge gjennom en utenlandsadopsjon – uten Cristinas samtykke. Sandra var rundt 20 måneder da hun kom til Norge.
februar fikk Cristina vedtaket: Bufetat har innvilget søknaden din om adopsjon.
Historisk
At en biologisk forelder adopterer tilbake et barn som er utenlandsadoptert til Norge, har aldri skjedd tidligere. Juridisk kalles det voksenadopsjon, uavhengig av om foreldreskapet er bevist gjennom en DNA-test.
Det kreves ikke samtykke fra adoptivforeldre, men uttalelsene deres skal tillegges vekt. Den adopterte må samtykke, og prosessen krever en grundig juridisk vurdering fra Bufetat.
Adoptivfaren til Sandra er enig i at det er best å kutte alle bånd. Adoptivmoren er død. Det fremgår av dokumenter som Utrop har sett.
Sandra sier hun har hatt en svært krevende oppvekst, og at hun ikke har hatt kontakt med adoptivforeldrene siden hun var ung voksen.
«Jeg har lenge lett etter en løsning for å komme ut av det påførte slektskapet. Nå føler jeg meg fri», sier hun.
Det tok imidlertid to år å få opphevet adopsjonen. Sandra, som selv er jurist, tok kontakt med Bufdir. Der fikk her flere ganger beskjed om at det ikke fantes lovhjemmel for dette.
«Til slutt fikk jeg kontakt med en jurist i Barne- og familiedepartementet som sa at det ikke var til hinder at søkeren er utenlandsk.»
Deretter fulgte det Sandra beskriver som en svært omstendelig og tungvint prosess. Cristina mener også det tok for lang tid.
«Idette burde blitt avgjort mye tidligere. Jeg er jo Sandras mor», sier hun.
Bufdir svarer
Barne- og familiedirektoratet (Bufdir) svarer på kritikken:
«Vi kan ikke uttale oss om dialogen med Bufetat og departementet. På generelt grunnlag kan vi si at det stemmer at det i Norge ikke er mulig å oppheve en adopsjon som er besluttet og gjennomført i utlandet. Samtidig er det mulig å søke om voksenadopsjon in Norge så lenger den som skal adopteres bor i Norge, selv om den som søker om å adoptere bor i utlandet, men adgangen er meget snever.»
Bufdir redegjør videre for regelverket rundt omgjøring av adopsjoner til slutt i artikkelen.
Ville ha lyse spedbarn uten funksjonsnedsettelser
Cristina bodde i barrioen El Rodeo i småbyen Vasquez de Coronado, rundt ti kilometer utenfor hovedstaden San José.
«Området ble besøkt av fremmede som lette etter barn i kjente fattige områder. Jeg oppfatter dem som «barnehøstere»», sier Sandra.
Cristina skilte seg ut fordi hun hadde et europeisk utseende. Da disse menneskene så henne, ønsket de kontakt.
«Det var lyse spedbarn uten funksjonsnedsettelser som var mest etterspurt for adopsjon.»
Sandra påpeker at moren var veldig lys, med lyse øyne og brunt hår.
«Hun er mye lysere enn meg», sier Sandra.
Sandra er yngst av tre søsken. Broren og søsteren har en annen far. Cristina var ugift, og ingen av fedrene var særlig involvert. De bodde sammen med Cristinas søster og hennes to barn.
En dag da søsteren var alene hjemme med alle barna, kom noen og tok Sandra og de to søsknene hennes. De to eldre søskenbarna løp bort.
Barna bodde først et sted i nærheten, før de ble flyttet to San José. Cristina fant etter hvert ut hvor de var, men hun fikk ikke komme inn noe sted.
«Etter mye om og men fikk hun høre at barna hennes hadde blitt sendt til Finland. Ingen sa noe om Norge. Hun visste heller ikke hvor Finland var.»
«Hun skrev aldri under på noe?»
«Nei. I dokumentene i Norge står det ingenting om hvor vi kommer fra eller hvem moren vår var. Det eneste som står, er etternavnet vårt», sier Sandra.
– Familielikheten var slående
Da Sandra var 21 år, dro hun til Costa Rica for å prøve å finne moren sin. Noe som viste seg å ikke være vanskelig.
Sandra hadde et vaksinasjonskort med a kode. Myndighetene klarte å koble koden til et register som viste Cristinas adresse. Hun tok deretter en taxi og fant lett ut hvor moren bodde.
«Visste hun om at du skulle komme?»
«Nei, hun visste ingenting. Men hun hadde hatt noen forutanelser eller drømmer», sier Sandra.
Hun forteller at møtet var en fin opplevelse, selv om det aldri er noen garanti for at slike møter går bra.
«But det føltes naturlig at vi fikk et godt forhold.»
Det var også første gang Sandra så noen som lignet på henne.
«Det var veldig lett å se familielikheten», sier her.
– Alltid en risiko
Sandra tror utenlandsadopsjon vil bli faset ut, fordi det ikke er mulig å fjerne all risiko.
«Og den som bærer risikoen, er barnet. Du er også helt alene når du kommer til et nytt land», sier hun.
Hun viser til forskning som tyder på at adopterte har høyere risiko for å havne i barnevernet.
«Mange har en slags kortslutning og tenker at det å komme til Norge automatisk er til barnets beste», sier Sandra.
Hun mener at det i adopsjonsprosessen må stilles samme krav som det gjøres i åpenhetsloven fra 2022. Loven pålegger større virksomheter som selger varer og tjenester å dokumentere risikovurderinger for å sikre ivaretakelse av menneskerettigheter. Det gjelder både i Norge og utlandet.
«Når barn flyttes på tvers av kontinenter, må det dokumenteres at barnets menneskerettigheter er oppfylt.»
Hun viser til at de rettslige rammene er fastsatt i FNs barnekonvensjon, hvor en grundig barnets beste vurdering skal tas.
«I en tvangsflytting av barn fra sør til nord skal en ikke tillate noe annet enn null risiko. Noe som vil kreve enorme ressurser fra staten. Private aktører kan ikke ha ansvar for formidling av barn», sier Sandra.
Hun mener adopterte bør få mulighet til å søke om oppheving av adopsjonen.
«Det bør også være en erstatningsordning utfra visse kriterier», sier Sandra.
Hun understreker at hun har forståelse for at barn trenger hjelp.
«Men vi kunne heller hjulpet land med å bygge opp fosterhjemssystemer og støttet dem på systemnivå.»
Sandra påpeker at det fortsatt ikke er politisk enighet om å fase ut utenlandsadopsjon.
«Systemet drives også av etterspørsel fra par som ønsker å adoptere.»
Cristina, Sandra og menneskerettighetsjurist Ana Marcela Montanaro fra Costa Rica har vært i møte med granskingsutvalget for utenlandsadopsjoner.
Granskingsutvalget ferdigstiller nå arbeidet sitt. Rapporten fra det to år lange arbeidet skal være klar i juni.
Utvalget har allerede presentert delrapporter om Colombia og Ecuador. Utvalget retter kritikk mot norske myndigheter og adopsjonsorganisasjoner for manglende kontroll, og konkluderer med at adopsjonene fra disse landene ikke har vært trygge og sikre nok. Rapporten påpeker også kritikkverdige forhold rundt hvordan penger ble håndtert.
Sandra påpeker at mye av problematikken er lik i flere latinamerikanske land. Hun viser til et utdrag fra en rapport etter en reise Statens adopsjonstilsyn gjorde til Latin-Amerika i 1988, som Utrop har fått innsyn i.
Om Costa Rica står det:
Fra PANI (Costa Ricas adopsjonsmyndigheter anm.) ble det etterlyst flere søknader fra Norge, mens det fra norsk side ble gjort oppmerksom på at vi har forholdsvis få søkere som ønsker så store barn, eller søskengrupper, som de som hittil har vært tildelt fra Costa Rica. Begrunnelsen som ble gitt var at costaricanske familier blir prioritert, og de ønsker alle lyse spedbarn uten handikap. Direktør Villalobos ble interessert av spørsmålet om alder, og mente det måtte være mulig å frigi yngre barn også til utlandet.
«What er felles, er at det har vært en lokal kontaktperson mot Norge som har skaffet barn på bakgrunn av etterspørsel», sier Sandra.
I Costa Rica fungerte en norsk kvinne, gift med en costaricansk mann, som kontaktperson og tolk.
Kan bli dobbelt statsborger
Cristina har vært i Norge to ganger, og Sandra har vært mange ganger i Costa Rica. Sandra snakker greit spansk, og den blir stadig bedre. De har gode samtaler.
Cristina skal fortsette å bo i Costa Rica, mens Sandra blir boende i Norge. Hun beholder sitt norske statsborgerskap, men kan også søke om costaricansk statsborgerskap.
«Vedtaket må legges fram for Registro Civil (folkeregisteret), så kan familietilknytning endres. I utgangspunktet skal ikke barn skrives ut av registeret ved adopsjon til utlandet», sier Sandra.
Sandra vil kontakte medier i Costa Rica og håper de vil dekke saken.